I 1963 dannet fløytist Ian Anderson white soul-bandet The Blades sammen med noen kompiser i hjembyen Blackpool. Innen 1967 hadde pianist John Evan og trommeslager Barrie Barlow m.fl. slengt seg på lasset, og bandet hadde flyttet til Luton og skiftet navn et antall ganger. Anderson & co. slet nemlig med å bli booket selv i London, og måtte dermed bytte navn før hver nye gig-søknad. At «Jethro Tull» festet seg, var ren og skjær tilfeldighet; det var dette navnet (opprinnelig navnet på en engelsk jordbrukspionér som levde på seksten- og syttenhundretallet) de spilte under da de omsider ble bedt om å komme tilbake for å spille igjen. Anderson har senere røpet at han aldri har satt særlig pris på navnet.
Fra mesterverk til mesterverk
Vinteren 1971 ble albumet Aqualung spilt inn. Dette definitivt mest kjente av alle Tulls album delte seg i mellom sanger om folk som hadde det vanskelig og sanger om religion. Her kan en for alvor høre at gruppa har kontroll over virkemidlene, for dynamikken er helt ekstremt bra turnert. For første gang ble det kontroverser i musikkavisene fordi kritikerne mente Ian Anderson begynte å ta seg selv for høytidelig. Sangene var briljante og bredden på låtene upåklagelig, og Ian tillot seg å komme med små helakustiske perler innimellom, noe som han senere har følt var å sette resten av gruppa for mye ut av spill.
Etter å ha vært på turne i USA og flyttet til Sveits pga den høye skatten de hadde i England(83 %), kom de tilbake til hjemlandet for å øve og spille inn sitt neste album. Med Thick as a Brick laget Tull sitt første konseptalbum. Takket være samarbeidet med David Palmer går de forskjellige musikalske temaene igjen og igjen i forskjellige nye versjoner akkurat som i et klassisk komponert verk. Albumet er nok det mest helstøpte gruppa noen gang kom til å lage, og som om musikken ikke skulle være slitesterk nok satte Ian, Jeffery og John seg ned sammen med Roy Eldridge fra Chrysalis og dikterte i hop en 12 siders lokalavis med ekstremt mengder sprøyt som fulgte med plata. Man må nok regne med å aldri trenge til bunns i alle referansene til engelsk småbyliv om en leser avisen aldri så mange ganger. Albumet gikk til topps i USA!
Etter en misslykket tur til Frankrike med mye innspilt musikk, faktisk hele tre sider til et planlagt dobbeltalbum, flyttet de hjem til England fra Sveits og fikk ut A Passion Play. Dette albumet var noen av låtene fra det planlagte dobbeltalbumet utvidet til å fylle en hel enkel LP som også var et konseptalbum. Dette er både tekstmessig og musikalsk gruppas mest krevende (og glitrende) album, hvor de strekker seg lengre enn de noen gang kom til å gjøre siden. Som forgjengeren var dette nok et kontinuerlig album , bare delvis brutt av den englelske humor-absurde ”The Story of the Hare Who Lost His Spectacles” av John og Jeffrey. Her er Tull fullt på høyde med klassisk musikk i det 20. århundre, og bare en massiv slakt av musikk-kritikere forhindret Tull i å kunne gå videre og utvikle seg enda lengre. For albumet gikk til topps i USA og solgte like bra som forgjengerne.
Så følger en liten downswing i populariteten i USA, men publikummet i England er lojale. I 1976 gifter Ian Anderson seg, og han blir mer interessert i folkemusikk og engelsk tradisjon, og i Songs from the Wood, albummet som kom året etter, var Tull igjen i storslag. Humoren, spillegleden og den overdådige fantasien er tilbake, og det siste virkelige orginale albumet med Tull var et faktum.
Tyveårsjubileet i 1988 førte med seg en 5LP-boks, 20 Years of Jethro Tull, med mengder av vanskelige tilgjengelige eller utilgjengelig stoff, samlet opp gjennom årene. Her hører man glitrende låter man aldri har hørt før, enten de er baksider av singler, EPer, outtakes eller livespor. Det er nå engang slik at fans gjerne vil ha alt som en gruppe har spilt inn, samme hvor dårlig det er, men her er fryktelige mye bra som en ikke kan skjønne ikke kom ut eller ble bortgjemt på baksiden av singler man visste solgte dårlig. Boksen ble til takket være massiv innsats fra fanbladets to ivrigste medarbeidere, som bedre en Chrysalis visste hva som kom til å selge.
Vi kommer til å spille alle disse platene i sin helhet på denne progkjelleren, det eneste som er kuttet er spor som befinner seg på 20års boksen, for å unngå å spille en låt to ganger.
Gratis entre.
Uteservering under Beyerbrua til kl. 24.
Tapas fram til kl 20.00 samt rimelig drikke!
http://www.manefisken.no/cafeen
http://www.manefisken.no/kart
Velkommen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar