torsdag 24. januar 2008

Geir Hasnes presenterer Gentle Giant


Gentle Giant oppfattes av mange som det ultimate progband. Genesis spilte bedre teater, ELP hadde bedre keyboard- og trommevirtuoseri og bedre solist, King Crimson hadde mørkere og mer intens gitar og mer eksperimentell besetning, Jethro Tull hadde mer sangbare melodier, osv. osv. Men Gentle Giant hadde mest av det som jeg tror gjør komposisjoner tidløse, nemlig kontrapunktikk. Stemmer og instrumenter glir inn og ut av fokus, bygger opp om hverandre, møtes og glir fra hverandre, i en grad som ingen andre progband er i nærheten av.

Gentle Giant brukte mange komposisjonsteknikker og ymse andre triks for å gjøre musikken spennende, interessant og bortimot uslitelig. Vi fokuserer på disse i denne progkjelleren, mens vi venter på at gruppa blir pensum i universitetets musikkutdannelse.

- Geir Hasnes

A Short History of Gentle Giant ved Geir Hasnes
Progressiv rock – En kort innføring for samlere ved Geir Hasnes [PDF]

lørdag 19. januar 2008

ProgKjeller Hyller Mellotronen


Først, litt historikk:

Et sted i California, tidlig på femtitallet, bygget Harry Chamberlin verdens første sampler. Chamberlin-maskinen besto av et klaviatur hvor hver enkelt tangent svarte til et magnetisk bånd med et ferdig innspilt lydspor, oftest en enkelt tone fra et instrument tilsvarende tonen representert ved tangentens plassering. Så lenge tangenten ble holdt nede, og så lenge lyden og båndet varte, ble lyden spilt av gjennom en forsterker. Et lydsett kunne bestå av flere oktaver med enkle toner spilt inn fra f.eks. en fiolin, en cello, en tverrfløyte, et kor m.m. Slik hadde man plutselig hele orkestre ved fingertuppene.

Men Chamberlin skulle aldri få nyte den helt store anerkjennelsen for sin oppfinnelse. Skal man tro det man hører, fraktet en utro tjener i 1962 et par enheter til England, hvor disse ble demonstrert for potensiell videreutvikling. Da Chamberlin fant ut av dette, ble han eitrende sint og forlangte en gunstig avtale med et britisk firma for å unngå å tape royalties. Bradmatic Ltd., senere omdøpt til Streetly Electronics, ble drevet av brødrene Bill og Lesley Bradley. Sammen med Chamberlin opprettet de Mellotronics (av «melody electronics»), som ifølge avtalen skulle videreutvikle konseptet og konstruere de fremtidige maskinene. Ett år senere så den første mellotronen dagens lys.

Den første modellen, Mk I, var lite mer enn en oppgradert utgave av Chamberlins maskin, og relativt uberegnelig – de fleste enhetene ble allerede året etter bygget om i henhold til en forbedret design, Mk II. Det var på denne tiden at noenogtyve år gamle Mike Pinder ble ansatt som kvalitetsinspektør ved fabrikken. I løpet av ansettelsesperioden forelsket han seg i mellotronen, og bestemte seg for å anvende instrumentet i sin egen musikk. Kort tid etter fikk The Moody Blues sin første hit, og i årene som kom skulle Pinder sjelden la anledningen gå fra seg til å anvende sin Mk II. Som en tidlig og ivrig eksponent for mellotronen, var han avgjørende for instrumentets senere populæritet.

Det var Pinder som introduserte Lennon, McCartney & co for mellotronen. Selv om The Beatles anvendte sin egen maskin ganske sparsomt, er det først og fremst den eiendommelige fløyte-introen til «Strawberry Fields Forever» fra 1967 som er blitt stående som det obligatoriske lytte-eksemplet. På denne tiden begynte også artister som The Rolling Stones, The Kinks og Pink Floyd å oppdage mellotronens helt spesielle lyd og egenskaper, og mange av deres utgivelser fra denne tiden er preget av de umiskjennelige strykerne, fløytene og korene, m.m. Mellotronen var på dette tidspunktet i ferd med å bli ensbetydende med en helt spesiell, gryende musikkscene i England. You guessed it.

5. juli 1969 spilte The Rolling Stones for 650,000 oppmøtte i solsteken i Hyde Park, London. Men det var et annet, og så godt som ukjent, band som skulle gi konserten legendestatus. Oppvarmerne var Robert Fripps nystartede orkester King Crimson. Deres voldsomme, kompromissløse og nyskapende sound, stenket i mellotron, imponerte, sjokkerte og forvirret – prog’ens pionerer hadde fått sitt gjennombrudd, og hadde med det samme knyttet mellotronen uløselig opp mot det som skulle bli en omfattende musikalske renessanse i årene som kom.

Sentrale prog-grupper som Genesis og Yes begynte å anvende mellotronen regelmessig. Populæriteten tiltok ytterligere da Streetly Electronics i 1970 lanserte en nedskalert modell, med bare ett manual. M400, med sin umiskjennelige klossform og konvensjonelle hvite finish, er selv blitt et prog-ikon. Det sukkerbit-formede tangentistrumentet, typisk tilrettelagt med en Minimoog-synth på topplokket, var ikke til å ta feil av. M400 avløste raskt den tyngre og mer upraktiske Mk II.

Mot slutten av syttitallet dalte salget og bruken av mellotroner i takt med den økende tilgangen på rimelige, pålitelige polysynther og «stryker-synther», og instrumentet ble gradvis mer vurdert som en relikvie fra en pompøs tid. Det skulle gå et helt tiår før denne oppfatningen møtte særlige innvendinger. Ca. 1990 begynte en ny generasjon unge musikere, bl.a. svenske Änglagård, å plukke opp trådene fra syttitallets prog-scene, og mellotroner over hele verden begynte så smått å dukke opp fra støvete garasjer og klamme loftsrom. Men det var ikke bare i progrock-miljøene at det gamle vidunderet fikk en gjenfødsel. Populære artister som Oasis, Radiohead, Tom Waits, The Smashing Pumpkins og Muse har også, siden tidlig på nittitallet, anvendt mellotronen i sin musikk. Denne renessansen synes så langt ikke å ville gi opp ånden, til stor begeistring for … i hvert fall enkelte av oss!

Kveldens ProgKjeller tar for seg et variert utvalg musikk (hovedsakelig prog) hvor mellotronen opptrer som hovedrolleinnhaver. Dette inkluderer et gjestebidrag fra Trond Gjellum (Panzerpappa, tr-Ond & The Suburban Savages), som også ved flere tidligere anledninger har bidratt med verdifulle innslag og kvelder til ProgKjeller.

Skrevet av Dagfinn.

Velkommen!

søndag 13. januar 2008

ProgKjeller i Canterbury igjen

Tid: onsdag 16. Januar 2008, kl. 18.00.
Sted: Café Art'é, St. Olavs gate 7, Oslo.

Det var topp stemning forrige gang, så vi tar en reprise. Samme grupper, noe annerledes spilleliste.

søndag 6. januar 2008

ProgKjeller In Opposition (Del II)



Tid: onsdag 9. Januar 2008, kl. 18.00.
Sted: Café Art'é, St. Olavs gate 7, Oslo.

Forrige ProgKjeller In Opposition spilte vi et utvalg musikk fra perioden 1975-1985, altså hovedsakelig de opprinnelige, “ekte” RIO-artistene, med enkelte tilskudd. Som nevnt har begrepet “Rock In Opposition” latt seg utvide til å omfatte en større gruppe artister med utgangspunkt i avantgardistisk, eksperimentell rock og såkalt kammer-rock, og betegnelsen anvendes også i dag om nye band og prosjekter som faller inn under denne litt uvanlige paraplyen. Artister som amerikanske Thinking Plague, kanadiske Miriodor, franske NeBeLNeST og britiske Guapo regnes i dag som RIO. Norske artister som Panzerpappa og Jono El Grande knyttes også til stilarten.



Denne onsdagen byr ProgKjeller på syv sammenhengende timer med musikk fra det mangfoldet av artister som siden Henry Cows, Univers Zeros, Art Zoyds osv. glansdager har entret scenen som nye representanter for det vi kaller “Rock In Opposition”.

Velkommen!