Vi har på denne hyggens dag 10. desember den glede å kunne spille de beste låtene Yes og Magma har å by på fra deres respektive kataloger som en liten oppvarming før helgens kalas starter for fullt!
Yes
Her har du bandet som, uansett om man har sansen for det eller ei, mange vil være enige om at er et av den progressive rockens mest innflytelsesrike band- både på godt og vondt. Få andre progband fikk en så mytisk status som Yes og deres musikalske ideal- lange låter med flust av takt-, tempo- og rytmeskifter innpakket i grandiost orkestrale med tekster som la mer vekt på symbolikk og lydmaling- påvirket utrolig mange band både på ‘70-tallet og i våre dager.
Bandet startet opp i 1968 med en stil som ligger langt vekk fra det man vanligvis forbinder med progressiv rock. Det man generelt kan si om de to første albumene er at de viste et søkende band som ikke helt visste om de skulle spille symfonisk rock, pop-psykedelia, soul eller lettjazz. Denne usikkerheten smittet over på publikum og gjorde salgstallene lave, noe som gjorde at plateselskapet ga dem kniven på strupen. Bandet gikk noen måneder i ly i en hytte sammen med sin nye gitarist, Steve Howe, og kom opp med The Yes Album. Her har de funnet en formel basert på gjennomarrangerte symforocklåter, og denne formelen fungerte godt nok til at de fikk en betydelig suksess på salgsfronten.
Men bandet ville enda videre, og med tangent-trollmannen Rick Wakeman bak et hav av nymotens synther og klaviaturer tok de den nesten helt ut på Fragile. Her har de virkelig funnet den kjemien bandet trengte, og det resulterte i et album som var med på å definere hva progrock skulle være. På dette albumet innledet de også det langvarige samarbeidet med coverdesigneren Roger Dean, som skulle bli en sentral samarbeidspartner i årene som kom.
Helt ut tok bandet det først med sin femte utgivelse, Close To The Edge, fra 1972. Albumet består av bare tre låter hvorav tittelkuttet spenner over en hel plateside med sine drøye 18 minutter. Her spenner musikken over et enormt register og stemningene pensles ut med bred pensel av et lag med ufattelig dyktige musikere. Det er kompleks, tett arrangert og vanskelig tilgjengelig, men like ofte er det også luftig, melankolsk og utrolig intimt.
Men ingen gode ting består evig, og mot slutten av innspillingen av dette albumet forlot trommeslager Bill Bruford bandet for å hjelpe Robert Fripp med å vekke til live King Crimson igjen. Inn kom Alan White, og med han beveget bandet seg enda mer inn i det symfoniske universet. Dette toppet seg med albumet Tales From Topographic Oceans, som er et dobbeltalbum med fire låter (!). Her er det mye bra, men bandet gjør det hele for langt, og dette skulle bringe dem nærmere stupet.
Bandet skiftet ofte besetning, og selv om keyboardfantomet Patrick Moraz gjorde sitt til at Relayer fra 1975 ble en opptur, var Yes inne i en utvikling som brakte dem lengre og lengre vekk fra innovasjon og progressivitet, og nærmere og nærmere det tomme, grandiose og smått patetiske. Selv om Wakeman kom med i 1977 for å gi ut den helt tilfredsstillende Going For The One, ble Yes etterhvert en skygge av seg selv. Etter den kunstneriske fiaskoen Tormato fra 1978 forsvant Yes ut Anderson og Wakeman og ble erstattet av Trevor Horn og Geoff Downes. Drama fra 1980 var det siste glimt av progrock og gradvis bega bandet seg inn i et mer lukrativt voksenrocksound som gjennom 80 og 90-tallet brakte dem varierende grad av suksess. Men en del av deres ´70-tallsproduksjon er kanskje noe av den mest varierte og spennende musikken som i årenes løp har nådd ut til et større publikum.
Magma
Det franske bandet Magma representerer vel et av de aller særeste utslagene av eksperimenteringsvilje innenfor det vi vidt kan definere som progressiv rock. Utgangspunktet for Magma ligger hos trommeslager, komponist og vokalist Christian Vander. Hans fascinasjon for John Coltrane, Tamla Motown-soundet, amerikansk gospelmusikk og Carl Orffs megalomane korverk (eksemplifisert av det ikke ukjente Carmina Burana) la grunnlaget for Magmas uhyre karakteristiske og særegne sound. Vanders visjon var å forene dette og la det bli musikken til historien om planetens Kobaïa og Jordas kamp om herredømme. For å få fram det episke og utenomjordiske i musikken, konstruerte Vander et eget språk kalt Kobaïansk og som er det språket all lyrikken i Magmas musikk fremføres med. Han samlet så sammen en rekke dyktige musikere og lagde et slags kollektiv rett utenfor Paris der de bodde, skrev musikk og øvde.
På det første albumet Magma (1970), brettes det hele så ut. Det orkestrale jazz soundet låt nesten som om Orff skulle møte Blood, Sweat and Tears. Man hører altså klart og tydelig Vanders jazzbakgrunn, men å kalle det jazzrock blir likevel ikke helt riktig. Det hele ble sunget med stor innlevelse av vokalist Klaus Blasquiz og Vander selv. Det hele er uhyre tett og samspilt med en intensitet de er ganske alene om. Å forklare hele Kobaïa-mythoset blir for mye i denne artikkelen, men i beste science-fiction stil er det inkludert romferder, kamp mellom det gode og det onde, våpen som får Star Wars dødsstjernen til å virke som en kruttlappistol o.s.v.
Magma sikret bandet ry som et særdeles interessant band, men det var med oppfølgeren, 1001 Centigrades (1971), at det hele tok av. De begynte å turnere mer utenfor Frankrike og begynte å få et ganske anselig publikum. 1001 Centigrades er forankret i de samme rammene som forgjengeren med sitt jazzete sound, men det peker også framover mot de mer korverkaktige suitene som de snart skulle realisere. Dynamikken er også mer ekstrem, med større kontraster mellom de forskjellig partiene.
Med sitt tredje album, Mekanïk Destruktïw Kommandöh (1973) klarte Vander endelig å realisere sin visjon. Assistert av nye medlemmer som Jannik Top (bassgitar), Claude Olmos (gitar), Jean-Luc Mandelier (keyboards) og Stella Vander (Vanders kone) på vokal, ble soundet mye mer orkestret enn før. De store korpartiene gjorde sitt inntog, og ved hjelp av flerporsinnspilling kunne vokalistene legge flere stemmer oppå hverandre, noe som gjorde at de kunne skape effekten av et helt kor. Vander spiller også en del keyboards og det er på dette albumet de kontrasterende polyrytmiske pianolinjene gjør sitt inntog med full effekt. Det hele er en imponerende lytteopplevelse du definitivt aldri har hørt maken til. Det er denne skiva som får fram Orff-assosiasjonene hos folk, og det er helt klart at Carmina Burana og andre verk av Orff har påvirket Vander når dette verket ble skrevet. Men å si at det er som å høre Carmina Burana i rockesetting, blir helt feil å si. Til det er det personlig utrykket alt for sterkt og unikt.
Rett etterpå spilte Vander inn et album med filmmusikk til filmen Tristian og Isolde som fikk tittelen Wurdah Ïtah (“Død over Jorden”). Dette er i undertegnedes øyne det aller beste stykke musikk Vander noensinne har komponert. Besetningen er usedvanlig sparsommelig med Vander på trommer, vokal og piano, Klaus Blasquiz på vokal og perkusjon, Stella Vander på vokal og Jannik Top på bassgitar. Men for en energi og tyngde de klarer å skape. Musikken piskes fremover med et enormt driv og det sparsommelige lydbildet gir god plass til alle musikernes prestasjoner og får fram det enkle, men geniale i Vanders komposisjoner.
Mekanïk Destruktïw Kommandöh ble en slags suksess, og Magma turnerte nå overalt i Europa og var til og med en tur over i USA, der Brecker-brødrene hjalp til med blåsen. Oppfølgeren til Mekanïk Destruktïw Kommandöh fikk tittelen Köhntarkösz, og er enda mer symfonisk i all sin prakt. Den når ikke helt opp til forgjengerens intense stemning, men det er likevel et stykke musikk som går langt utenpå det meste annet som så dagens lys samme år. I juni 1975 spilte bandet en rekke konserter på Olympia i Paris, og disse konsertene ble tatt opp for å utgjøre grunnlaget for et livealbum. I 1975 fant så Magma Live sin plass i hyllene til platebutikkene, og hvilket livealbum! Det finnes mange gode livealbum, men Magma Live (eller Hhaï som det også er kjent under) er så definitivt et av de beste. Magma på scenen var et Magma som låt ganske annerledes enn på skive. De improviserte mer, og kjente låter ble omarrangert til det ugjenkjennelige, noe som gjorde at en liveopptreden med Magma ble en enestående opplevelse. Live åpner med en Mahavishnu Orchestra lignende fanfare og bygger opp tette strukturer hvor improvisasjon og komposisjon går hånd i hånd. Vander viser at han er en av progens beste og mest originale trommiser og bassist Bernard Paganotti viser at god “progbass” ikke på noen som helst måte trenger å høres ut som Chris Squire, der han vrenger ut de mest imponerende lyder av bassgitaren. Men så begynte ting å skjære seg for bandet...
Selv om Magma høstet stor anerkjennelse blant både kritikere og publikum, ble det aldri noen pengemaskin. Et så stort band var dyrt å ha ute på veien, og Vanders tanke om Magma som et musikalsk og sosialt kollektiv ble vanskelig å opprettholde når folk ikke hadde penger å leve for. Dessuten skiftet de store massene musikksmak etter hvert, og resultatet av alt dette var at Magma i fremtiden omtrent utelukkende turnerte i Frankrike. Studioalbumene begynte også å bære preg av at forandringer skjedde i bandet. All motgangen slet på Vander, og den musikken han kom opp med, var ikke på langt nær av samme karakter som de foregående albumene. Selv om Üdü ¨Wüdü (1976) og Attahk (1978) inneholder minneverdige låter, er de likevel for ujevne til å kunne karakteriseres som virkelig gode Magma-album. På begynnelsen av åttitallet kom det siste studioalbumet på lang tid, en forglemmelig affære ved navn Merci, som mest av alt høres ut som Magma i popformat. De siste femten årene har Magma turnert ofte, og studioalbumene K.A og Ementeht Reh viser at bandet så absolutt er en kraft å regne med.
Trond Gjellum
Velkommen!
ProgKjeller er et klubbkonsept hvor vi planlegger å spille alle tenkelige varianter av musikk med utgangspunkt i den progressive scenen, og da hovedsakelig fra 70-tallet. Eksempelvis: krautrock, Rock In Opposition, jazz-fusion, spacerock/psykedelia, Zeuhl, prog-folk, Canterbury, elektronisk, symfonisk, Kosmische og italiensk prog.
Fra 20.00 til 01.00 vil det det kun spilles PROG, mens servering av mat og drikke vil foregå som normalt
http://www.rockefeller.no/sc111209.html
http://cosmopolite.no/program/cosmopolite/2009/desember/magma
http://www.manefisken.no/cafeen
http://www.manefisken.no/kart
