Vi har på denne hyggens dag 10. desember den glede å kunne spille de beste låtene Yes og Magma har å by på fra deres respektive kataloger som en liten oppvarming før helgens kalas starter for fullt!
Yes
Her har du bandet som, uansett om man har sansen for det eller ei, mange vil være enige om at er et av den progressive rockens mest innflytelsesrike band- både på godt og vondt. Få andre progband fikk en så mytisk status som Yes og deres musikalske ideal- lange låter med flust av takt-, tempo- og rytmeskifter innpakket i grandiost orkestrale med tekster som la mer vekt på symbolikk og lydmaling- påvirket utrolig mange band både på ‘70-tallet og i våre dager.
Bandet startet opp i 1968 med en stil som ligger langt vekk fra det man vanligvis forbinder med progressiv rock. Det man generelt kan si om de to første albumene er at de viste et søkende band som ikke helt visste om de skulle spille symfonisk rock, pop-psykedelia, soul eller lettjazz. Denne usikkerheten smittet over på publikum og gjorde salgstallene lave, noe som gjorde at plateselskapet ga dem kniven på strupen. Bandet gikk noen måneder i ly i en hytte sammen med sin nye gitarist, Steve Howe, og kom opp med The Yes Album. Her har de funnet en formel basert på gjennomarrangerte symforocklåter, og denne formelen fungerte godt nok til at de fikk en betydelig suksess på salgsfronten.
Men bandet ville enda videre, og med tangent-trollmannen Rick Wakeman bak et hav av nymotens synther og klaviaturer tok de den nesten helt ut på Fragile. Her har de virkelig funnet den kjemien bandet trengte, og det resulterte i et album som var med på å definere hva progrock skulle være. På dette albumet innledet de også det langvarige samarbeidet med coverdesigneren Roger Dean, som skulle bli en sentral samarbeidspartner i årene som kom.
Helt ut tok bandet det først med sin femte utgivelse, Close To The Edge, fra 1972. Albumet består av bare tre låter hvorav tittelkuttet spenner over en hel plateside med sine drøye 18 minutter. Her spenner musikken over et enormt register og stemningene pensles ut med bred pensel av et lag med ufattelig dyktige musikere. Det er kompleks, tett arrangert og vanskelig tilgjengelig, men like ofte er det også luftig, melankolsk og utrolig intimt.
Men ingen gode ting består evig, og mot slutten av innspillingen av dette albumet forlot trommeslager Bill Bruford bandet for å hjelpe Robert Fripp med å vekke til live King Crimson igjen. Inn kom Alan White, og med han beveget bandet seg enda mer inn i det symfoniske universet. Dette toppet seg med albumet Tales From Topographic Oceans, som er et dobbeltalbum med fire låter (!). Her er det mye bra, men bandet gjør det hele for langt, og dette skulle bringe dem nærmere stupet.
Bandet skiftet ofte besetning, og selv om keyboardfantomet Patrick Moraz gjorde sitt til at Relayer fra 1975 ble en opptur, var Yes inne i en utvikling som brakte dem lengre og lengre vekk fra innovasjon og progressivitet, og nærmere og nærmere det tomme, grandiose og smått patetiske. Selv om Wakeman kom med i 1977 for å gi ut den helt tilfredsstillende Going For The One, ble Yes etterhvert en skygge av seg selv. Etter den kunstneriske fiaskoen Tormato fra 1978 forsvant Yes ut Anderson og Wakeman og ble erstattet av Trevor Horn og Geoff Downes. Drama fra 1980 var det siste glimt av progrock og gradvis bega bandet seg inn i et mer lukrativt voksenrocksound som gjennom 80 og 90-tallet brakte dem varierende grad av suksess. Men en del av deres ´70-tallsproduksjon er kanskje noe av den mest varierte og spennende musikken som i årenes løp har nådd ut til et større publikum.
Magma
Det franske bandet Magma representerer vel et av de aller særeste utslagene av eksperimenteringsvilje innenfor det vi vidt kan definere som progressiv rock. Utgangspunktet for Magma ligger hos trommeslager, komponist og vokalist Christian Vander. Hans fascinasjon for John Coltrane, Tamla Motown-soundet, amerikansk gospelmusikk og Carl Orffs megalomane korverk (eksemplifisert av det ikke ukjente Carmina Burana) la grunnlaget for Magmas uhyre karakteristiske og særegne sound. Vanders visjon var å forene dette og la det bli musikken til historien om planetens Kobaïa og Jordas kamp om herredømme. For å få fram det episke og utenomjordiske i musikken, konstruerte Vander et eget språk kalt Kobaïansk og som er det språket all lyrikken i Magmas musikk fremføres med. Han samlet så sammen en rekke dyktige musikere og lagde et slags kollektiv rett utenfor Paris der de bodde, skrev musikk og øvde.
På det første albumet Magma (1970), brettes det hele så ut. Det orkestrale jazz soundet låt nesten som om Orff skulle møte Blood, Sweat and Tears. Man hører altså klart og tydelig Vanders jazzbakgrunn, men å kalle det jazzrock blir likevel ikke helt riktig. Det hele ble sunget med stor innlevelse av vokalist Klaus Blasquiz og Vander selv. Det hele er uhyre tett og samspilt med en intensitet de er ganske alene om. Å forklare hele Kobaïa-mythoset blir for mye i denne artikkelen, men i beste science-fiction stil er det inkludert romferder, kamp mellom det gode og det onde, våpen som får Star Wars dødsstjernen til å virke som en kruttlappistol o.s.v.
Magma sikret bandet ry som et særdeles interessant band, men det var med oppfølgeren, 1001 Centigrades (1971), at det hele tok av. De begynte å turnere mer utenfor Frankrike og begynte å få et ganske anselig publikum. 1001 Centigrades er forankret i de samme rammene som forgjengeren med sitt jazzete sound, men det peker også framover mot de mer korverkaktige suitene som de snart skulle realisere. Dynamikken er også mer ekstrem, med større kontraster mellom de forskjellig partiene.
Med sitt tredje album, Mekanïk Destruktïw Kommandöh (1973) klarte Vander endelig å realisere sin visjon. Assistert av nye medlemmer som Jannik Top (bassgitar), Claude Olmos (gitar), Jean-Luc Mandelier (keyboards) og Stella Vander (Vanders kone) på vokal, ble soundet mye mer orkestret enn før. De store korpartiene gjorde sitt inntog, og ved hjelp av flerporsinnspilling kunne vokalistene legge flere stemmer oppå hverandre, noe som gjorde at de kunne skape effekten av et helt kor. Vander spiller også en del keyboards og det er på dette albumet de kontrasterende polyrytmiske pianolinjene gjør sitt inntog med full effekt. Det hele er en imponerende lytteopplevelse du definitivt aldri har hørt maken til. Det er denne skiva som får fram Orff-assosiasjonene hos folk, og det er helt klart at Carmina Burana og andre verk av Orff har påvirket Vander når dette verket ble skrevet. Men å si at det er som å høre Carmina Burana i rockesetting, blir helt feil å si. Til det er det personlig utrykket alt for sterkt og unikt.
Rett etterpå spilte Vander inn et album med filmmusikk til filmen Tristian og Isolde som fikk tittelen Wurdah Ïtah (“Død over Jorden”). Dette er i undertegnedes øyne det aller beste stykke musikk Vander noensinne har komponert. Besetningen er usedvanlig sparsommelig med Vander på trommer, vokal og piano, Klaus Blasquiz på vokal og perkusjon, Stella Vander på vokal og Jannik Top på bassgitar. Men for en energi og tyngde de klarer å skape. Musikken piskes fremover med et enormt driv og det sparsommelige lydbildet gir god plass til alle musikernes prestasjoner og får fram det enkle, men geniale i Vanders komposisjoner.
Mekanïk Destruktïw Kommandöh ble en slags suksess, og Magma turnerte nå overalt i Europa og var til og med en tur over i USA, der Brecker-brødrene hjalp til med blåsen. Oppfølgeren til Mekanïk Destruktïw Kommandöh fikk tittelen Köhntarkösz, og er enda mer symfonisk i all sin prakt. Den når ikke helt opp til forgjengerens intense stemning, men det er likevel et stykke musikk som går langt utenpå det meste annet som så dagens lys samme år. I juni 1975 spilte bandet en rekke konserter på Olympia i Paris, og disse konsertene ble tatt opp for å utgjøre grunnlaget for et livealbum. I 1975 fant så Magma Live sin plass i hyllene til platebutikkene, og hvilket livealbum! Det finnes mange gode livealbum, men Magma Live (eller Hhaï som det også er kjent under) er så definitivt et av de beste. Magma på scenen var et Magma som låt ganske annerledes enn på skive. De improviserte mer, og kjente låter ble omarrangert til det ugjenkjennelige, noe som gjorde at en liveopptreden med Magma ble en enestående opplevelse. Live åpner med en Mahavishnu Orchestra lignende fanfare og bygger opp tette strukturer hvor improvisasjon og komposisjon går hånd i hånd. Vander viser at han er en av progens beste og mest originale trommiser og bassist Bernard Paganotti viser at god “progbass” ikke på noen som helst måte trenger å høres ut som Chris Squire, der han vrenger ut de mest imponerende lyder av bassgitaren. Men så begynte ting å skjære seg for bandet...
Selv om Magma høstet stor anerkjennelse blant både kritikere og publikum, ble det aldri noen pengemaskin. Et så stort band var dyrt å ha ute på veien, og Vanders tanke om Magma som et musikalsk og sosialt kollektiv ble vanskelig å opprettholde når folk ikke hadde penger å leve for. Dessuten skiftet de store massene musikksmak etter hvert, og resultatet av alt dette var at Magma i fremtiden omtrent utelukkende turnerte i Frankrike. Studioalbumene begynte også å bære preg av at forandringer skjedde i bandet. All motgangen slet på Vander, og den musikken han kom opp med, var ikke på langt nær av samme karakter som de foregående albumene. Selv om Üdü ¨Wüdü (1976) og Attahk (1978) inneholder minneverdige låter, er de likevel for ujevne til å kunne karakteriseres som virkelig gode Magma-album. På begynnelsen av åttitallet kom det siste studioalbumet på lang tid, en forglemmelig affære ved navn Merci, som mest av alt høres ut som Magma i popformat. De siste femten årene har Magma turnert ofte, og studioalbumene K.A og Ementeht Reh viser at bandet så absolutt er en kraft å regne med.
Trond Gjellum
Velkommen!
ProgKjeller er et klubbkonsept hvor vi planlegger å spille alle tenkelige varianter av musikk med utgangspunkt i den progressive scenen, og da hovedsakelig fra 70-tallet. Eksempelvis: krautrock, Rock In Opposition, jazz-fusion, spacerock/psykedelia, Zeuhl, prog-folk, Canterbury, elektronisk, symfonisk, Kosmische og italiensk prog.
Fra 20.00 til 01.00 vil det det kun spilles PROG, mens servering av mat og drikke vil foregå som normalt
http://www.rockefeller.no/sc111209.html
http://cosmopolite.no/program/cosmopolite/2009/desember/magma
http://www.manefisken.no/cafeen
http://www.manefisken.no/kart
ProgKjeller er et klubbkonsept hvor vi planlegger å spille alle tenkelige varianter av musikk med utgangspunkt i den progressive scenen, og da hovedsakelig fra 70-tallet. Eksempelvis: krautrock, Rock In Opposition, jazz-fusion, spacerock/psykedelia, Zeuhl, prog-folk, Canterbury, elektronisk, symfonisk, Kosmische og italiensk prog.
Fra 19.00 til 01.00 vil det det kun spilles PROG, mens servering av mat og drikke vil foregå som normalt.
Jethro Tull, A passion Play (45.04) 1972
Gryphon, Midnight Mushrumps (42.10) 1974
National Health, Of Queues and Cures (44.48) 1978
Soft Machine, 3 (75.15) 1970
Yes, Close to the Edge (37.51) 1972
Gentle Giant, Acquiring the Taste (39.02) 1971
Renissance, Turn of the Cards (40.58) 1974
Dette gir oss ca en halvtime til hits etterpå!
Velkommen!
ProgKjeller er et klubbkonsept hvor vi planlegger å spille alle tenkelige varianter av musikk med utgangspunkt i den progressive scenen, og da hovedsakelig fra 70-tallet. Eksempelvis: krautrock, Rock In Opposition, jazz-fusion, spacerock/psykedelia, Zeuhl, prog-folk, Canterbury, elektronisk, symfonisk, Kosmische og italiensk prog.
Fra 19.00 til 01.00 vil det det kun spilles PROG, mens servering av mat og drikke vil foregå som normalt.
I anledning mye å gjøre ble kveldens program delt på 6 personer, som alle leverte sin time med svensk Prog(g).
Så langt så greit.
Men hvem skal skrive invitasjonen? Det ble ingen. Så derfor, møt opp og hør! Nå er det kun musikk som står i fokus, ok da, bare svensk prog(g)!
Velkommen!
ProgKjeller er et klubbkonsept hvor vi planlegger å spille alle tenkelige varianter av musikk med utgangspunkt i den progressive scenen, og da hovedsakelig fra 70-tallet. Eksempelvis: krautrock, Rock In Opposition, jazz-fusion, spacerock/psykedelia, Zeuhl, prog-folk, Canterbury, elektronisk, symfonisk, Kosmische og italiensk prog.
Fra 19.00 til 01.00 vil det det kun spilles PROG, mens servering av mat og drikke vil foregå som normalt.
Torsdag 12/11/09 på Cafe Månefisken
Vi har den glede å invitere til koselig kveld med Caravan og cameL som begge representerer Canterbury stilen [geogra(måne)fisk] som vi alle finner så sjarmerende. Typisk engelsk sound er gjennomgående, men Caravan er mer orientert mot jazz enn det cameL er. Møt opp og hygg deg igjennom en uhyggelig fantastisk CarameL Kveld!
Velkommen!
ProgKjeller er et klubbkonsept hvor vi planlegger å spille alle tenkelige varianter av musikk med utgangspunkt i den progressive scenen, og da hovedsakelig fra 70-tallet. Eksempelvis: krautrock, Rock In Opposition, jazz-fusion, spacerock/psykedelia, Zeuhl, prog-folk, Canterbury, elektronisk, symfonisk, Kosmische og italiensk prog.
Fra 19.00 til 01.00 vil det det kun spilles PROG, mens servering av mat og drikke vil foregå som normalt.
http://www.manefisken.no/cafeen
http://www.manefisken.no/kart
I anledning det nådeløse, skjønne høstmørket og denne gufne, herlige tid hvor sfærene møtes og fæle greier ormer og flakser seg inn annenstedsfra, byr ProgKjeller på seks timer med foruroligende, illevarslende prog.
Velkommen!
ProgKjeller er et klubbkonsept hvor vi planlegger å spille alle tenkelige varianter av musikk med utgangspunkt i den progressive scenen, og da hovedsakelig fra 70-tallet. Eksempelvis: krautrock, Rock In Opposition, jazz-fusion, spacerock/psykedelia, Zeuhl, prog-folk, Canterbury, elektronisk, symfonisk, Kosmische og italiensk prog.
Fra 19.00 til 01.00 vil det det kun spilles PROG, mens servering av mat og drikke vil foregå som normalt.
PROPAGANDA...
Neste ProgKjeller er til ære for trommis Pierre Moerlen (1952-2005). Dette er en gyllen sjanse til å få høre plater fra både Gong, Pekka Pohjola, Steve Hillage, Tribute og ikke minst Moerlens eget prosjekt Pierre Moerlen’s Gong. Vi skal med andre ord innom bl.a. canterbury, jazzrock og litt symfo!
Den klassisk trente slagverkeren Pierre Moerlen ble med i Gong i 1973, og spilte på platene Angel’s Egg og You. Da Daevid Allen sluttet i Gong i 1975, og bandet fortsatt var bundet til en platekontrakt, ble det Pierre Moerlen som tok over skuta sammen med saxofonist Didier Malherbe og gitarist Steve Hillage. Hillage var kun med på et par låter på neste plate, Shamal, før han også slutta. På plata Gazeuse! er bl.a. gitarist Allan Holdsworth med på gitar, men etter denne slutta også Malherbe, og Moerlen var nå den siste som var igjen fra den originale Gong-besetningen. Hans prosjekt Pierre Moerlen’s Gong låter som jazzrock med masse melodisk slagverk, og han gikk etter hvert langt bort fra det gamle Gong-soundet. På de neste platene var musikere som Bon Lozaga, Hansford Rowe, Mireille Bauer, Benoît Moerlen, Mick Taylor, Mike Oldfield og Steve Winwood med.
I løpet av 70-tallet rakk Moerlen også bl.a. å spille på Steve Hillages plate Fish Rising og Pekka Pohjolas Mathematicians Air Display, samt å turnere med Percussions de Strasbourg og Mike Oldfield, som også tok med Moerlen fast mellom 1975 og 1987. På 80-tallet gav PM’s Gong ut flere plater, og Moerlen spilte dessuten med den svenske glemte perlen Tribute. Om dette skal han ha sagt "I have good memories of that period, cause they offered me what I needed at the time... though this wasn't a really well-paid job!"
Utover 90-tallet spilte Moerlen på flere musikaler, og turnerte en stund med Brand X før han ble spurt om å bli med i Gong igjen. I 2004 kom en ny PM’s Gong-plate, Pentanine, spilt inn i Moskva med russiske musikere. Moerlen jobbet med å øve inn en ny PM’s Gong-besetning da han plutselig døde i 2005.
Nina Hagen Kaldhol
Uteservering under Beyerbrua til kl. 24.
Tapas fram til kl 20.00 samt rimelig drikke!
http://www.manefisken.no/cafeen
http://www.manefisken.no/kart
Velkommen!
I 1963 dannet fløytist Ian Anderson white soul-bandet The Blades sammen med noen kompiser i hjembyen Blackpool. Innen 1967 hadde pianist John Evan og trommeslager Barrie Barlow m.fl. slengt seg på lasset, og bandet hadde flyttet til Luton og skiftet navn et antall ganger. Anderson & co. slet nemlig med å bli booket selv i London, og måtte dermed bytte navn før hver nye gig-søknad. At «Jethro Tull» festet seg, var ren og skjær tilfeldighet; det var dette navnet (opprinnelig navnet på en engelsk jordbrukspionér som levde på seksten- og syttenhundretallet) de spilte under da de omsider ble bedt om å komme tilbake for å spille igjen. Anderson har senere røpet at han aldri har satt særlig pris på navnet.
Fra mesterverk til mesterverk
Vinteren 1971 ble albumet Aqualung spilt inn. Dette definitivt mest kjente av alle Tulls album delte seg i mellom sanger om folk som hadde det vanskelig og sanger om religion. Her kan en for alvor høre at gruppa har kontroll over virkemidlene, for dynamikken er helt ekstremt bra turnert. For første gang ble det kontroverser i musikkavisene fordi kritikerne mente Ian Anderson begynte å ta seg selv for høytidelig. Sangene var briljante og bredden på låtene upåklagelig, og Ian tillot seg å komme med små helakustiske perler innimellom, noe som han senere har følt var å sette resten av gruppa for mye ut av spill.
Etter å ha vært på turne i USA og flyttet til Sveits pga den høye skatten de hadde i England(83 %), kom de tilbake til hjemlandet for å øve og spille inn sitt neste album. Med Thick as a Brick laget Tull sitt første konseptalbum. Takket være samarbeidet med David Palmer går de forskjellige musikalske temaene igjen og igjen i forskjellige nye versjoner akkurat som i et klassisk komponert verk. Albumet er nok det mest helstøpte gruppa noen gang kom til å lage, og som om musikken ikke skulle være slitesterk nok satte Ian, Jeffery og John seg ned sammen med Roy Eldridge fra Chrysalis og dikterte i hop en 12 siders lokalavis med ekstremt mengder sprøyt som fulgte med plata. Man må nok regne med å aldri trenge til bunns i alle referansene til engelsk småbyliv om en leser avisen aldri så mange ganger. Albumet gikk til topps i USA!
Etter en misslykket tur til Frankrike med mye innspilt musikk, faktisk hele tre sider til et planlagt dobbeltalbum, flyttet de hjem til England fra Sveits og fikk ut A Passion Play. Dette albumet var noen av låtene fra det planlagte dobbeltalbumet utvidet til å fylle en hel enkel LP som også var et konseptalbum. Dette er både tekstmessig og musikalsk gruppas mest krevende (og glitrende) album, hvor de strekker seg lengre enn de noen gang kom til å gjøre siden. Som forgjengeren var dette nok et kontinuerlig album , bare delvis brutt av den englelske humor-absurde ”The Story of the Hare Who Lost His Spectacles” av John og Jeffrey. Her er Tull fullt på høyde med klassisk musikk i det 20. århundre, og bare en massiv slakt av musikk-kritikere forhindret Tull i å kunne gå videre og utvikle seg enda lengre. For albumet gikk til topps i USA og solgte like bra som forgjengerne.
Så følger en liten downswing i populariteten i USA, men publikummet i England er lojale. I 1976 gifter Ian Anderson seg, og han blir mer interessert i folkemusikk og engelsk tradisjon, og i Songs from the Wood, albummet som kom året etter, var Tull igjen i storslag. Humoren, spillegleden og den overdådige fantasien er tilbake, og det siste virkelige orginale albumet med Tull var et faktum.
Tyveårsjubileet i 1988 førte med seg en 5LP-boks, 20 Years of Jethro Tull, med mengder av vanskelige tilgjengelige eller utilgjengelig stoff, samlet opp gjennom årene. Her hører man glitrende låter man aldri har hørt før, enten de er baksider av singler, EPer, outtakes eller livespor. Det er nå engang slik at fans gjerne vil ha alt som en gruppe har spilt inn, samme hvor dårlig det er, men her er fryktelige mye bra som en ikke kan skjønne ikke kom ut eller ble bortgjemt på baksiden av singler man visste solgte dårlig. Boksen ble til takket være massiv innsats fra fanbladets to ivrigste medarbeidere, som bedre en Chrysalis visste hva som kom til å selge.
Vi kommer til å spille alle disse platene i sin helhet på denne progkjelleren, det eneste som er kuttet er spor som befinner seg på 20års boksen, for å unngå å spille en låt to ganger.
Gratis entre.
Uteservering under Beyerbrua til kl. 24.
Tapas fram til kl 20.00 samt rimelig drikke!
http://www.manefisken.no/cafeen
http://www.manefisken.no/kart
Velkommen!
