ProgKjeller presenterer: Manfred Mann's Earth Band

Onsdag 18. juni kl. 18:00 på Café Art'é

Kveldens arrangører: Trond Gjellum og Roar Kjærnstad.

Manfred Mann var en utvandret sørafrikaner som kom til London på begynnelsen av sekstitallet for å prøve seg som musiker. Med bandet Manfred Mann fikk han en rekke større og mindre suksesser med både egne låter og diverse coverversjoner av andres materiale. Ikke bare var Mann en særdeles habil keyboardist, men også en dyktig komponist og arrangør. Når bandet Manfred Mann gikk i oppløsning mot slutten av sekstiåra, fortsatte Mann samarbeidet med vokalist Mike Hugg i bandet Chapter Three. De ga ut et par skiver med eksperimentell popmusikk der synther hadde en fremtredende rolle. Men Mann ville lage et større band, og når Hugg ikke ville dette, gikk også Chapter Three i oppløsning.

Hans neste band fikk navnet Earth Band, og for å trekke veksler på gamle dager, føyde han til Manfred Mann foran. Musikerne var dyktige instrumentalister, og med Manns keyboards og vokalist Mick Rogers’ rustne og sjarmerende stemme i fokus, fikk bandet fort et godt rykte. De tre første skivene hadde fortsatt sin basis i bluesrock og pop, men med fjerde albumet Solar Fire, begynte det å skje ting…

Med åpningslåta, en monumental og imponerende symfonisk utblåsning av en coversjon av Bob Dylans “Father Of Day, Father Of Night”, viste bandet seg fra en ny og mer progressiv side. Manns imponerende Moog-arbeid og surklende Hammondorgel står i fokus med Rogers konsise og syrete gitarspill, og totalt skaper bandet en imponerende spacerock-klassiker. Det er ikke bort i skogene komplisert, men heller stemningsskapende og fengende. Samspillet er på topp og de mer jam-aktige partiene henger godt sammen og er ikke for lange.

På de påfølgende skivene The Good Earth (som faktisk inkluderte en slipp på coveret som du kunne sende inn for å bli eier av et landområde i England) og Nightinggales And Bombers fulgte bandet opp med veldreid, småpsykedelisk popmusikk som ikke klarte å toppe Solar Fire. Først på The Roaring Silence skifter bandet fokus mot et mer strengt arrangert lydbilde med mange morsomme rytmiske og melodiske detaljer. Spesielt låta “Starbird” inneholder små takskifter som er fiffig utført. Den nye vokalisten Chris Thompson har en fyldig og uttrykksfull stemme som kler musikken godt. På oppfølgeren Watch klaffer det helt, og er vel i mine og mange andres ører kanskje den mest helstøpte Earth Band-skiva. Særlig låtene “Mighty Quinn” (en Dylan-cover) og “Davy’s On The Road Again” (en gammel The Band-klassiker) viser et band som klarer å smi et spennende og utfordrende arrangement rundt en ganske vanlig rockelåt. Dessverre gikk bandet inn i en periode med uendelig personellbytter og skiver som vandret litt hit og dit uten egentlig å tørre å gjøre noe. Her og der finnes det lys i mørke og av den senere produksjonen, er det nok Masque fra 1987 som skiller seg mest positivt ut med sine fint omarrangerte versjoner av Holsts Planetene.