Først, litt historikk:
Et sted i California, tidlig på femtitallet, bygget Harry Chamberlin verdens første sampler.
Chamberlin-maskinen besto av et klaviatur hvor hver enkelt tangent svarte til et magnetisk bånd med et ferdig innspilt lydspor, oftest en enkelt tone fra et instrument tilsvarende tonen representert ved tangentens plassering. Så lenge tangenten ble holdt nede, og så lenge lyden og båndet varte, ble lyden spilt av gjennom en forsterker. Et lydsett kunne bestå av flere oktaver med enkle toner spilt inn fra f.eks. en fiolin, en cello, en tverrfløyte, et kor m.m. Slik hadde man plutselig hele orkestre ved fingertuppene.
Men Chamberlin skulle aldri få nyte den helt store anerkjennelsen for sin oppfinnelse. Skal man tro det man hører, fraktet en utro tjener i 1962 et par enheter til England, hvor disse ble demonstrert for potensiell videreutvikling. Da Chamberlin fant ut av dette, ble han eitrende sint og forlangte en gunstig avtale med et britisk firma for å unngå å tape royalties. Bradmatic Ltd., senere omdøpt til Streetly Electronics, ble drevet av brødrene Bill og Lesley Bradley. Sammen med Chamberlin opprettet de Mellotronics (av «
melody elec
tronics»), som ifølge avtalen skulle videreutvikle konseptet og konstruere de fremtidige maskinene. Ett år senere så den første
mellotronen dagens lys.
Den første modellen,
Mk I, var lite mer enn en oppgradert utgave av Chamberlins maskin, og relativt uberegnelig – de fleste enhetene ble allerede året etter bygget om i henhold til en forbedret design,
Mk II. Det var på denne tiden at noenogtyve år gamle
Mike Pinder ble ansatt som kvalitetsinspektør ved fabrikken. I løpet av ansettelsesperioden forelsket han seg i mellotronen, og bestemte seg for å anvende instrumentet i sin egen musikk. Kort tid etter fikk
The Moody Blues sin første hit, og i årene som kom skulle Pinder sjelden la anledningen gå fra seg til å anvende sin Mk II. Som en tidlig og ivrig eksponent for mellotronen, var han avgjørende for instrumentets senere populæritet.
Det var Pinder som introduserte Lennon, McCartney & co for mellotronen. Selv om The Beatles anvendte sin egen maskin ganske sparsomt, er det først og fremst den eiendommelige fløyte-introen til «Strawberry Fields Forever» fra 1967 som er blitt stående som det obligatoriske lytte-eksemplet. På denne tiden begynte også artister som The Rolling Stones, The Kinks og Pink Floyd å oppdage mellotronens helt spesielle lyd og egenskaper, og mange av deres utgivelser fra denne tiden er preget av de umiskjennelige strykerne, fløytene og korene, m.m. Mellotronen var på dette tidspunktet i ferd med å bli ensbetydende med en helt spesiell, gryende musikkscene i England. You guessed it.
5. juli 1969 spilte The Rolling Stones for 650,000 oppmøtte i solsteken i Hyde Park, London. Men det var et annet, og så godt som ukjent, band som skulle gi konserten legendestatus. Oppvarmerne var Robert Fripps nystartede orkester
King Crimson. Deres voldsomme, kompromissløse og nyskapende sound, stenket i mellotron, imponerte, sjokkerte og forvirret – prog’ens pionerer hadde fått sitt gjennombrudd, og hadde med det samme knyttet mellotronen uløselig opp mot det som skulle bli en omfattende musikalske renessanse i årene som kom.
Sentrale prog-grupper som
Genesis og
Yes begynte å anvende mellotronen regelmessig. Populæriteten tiltok ytterligere da Streetly Electronics i 1970 lanserte en nedskalert modell, med bare ett manual.
M400, med sin umiskjennelige klossform og konvensjonelle hvite finish, er selv blitt et prog-ikon. Det sukkerbit-formede tangentistrumentet, typisk tilrettelagt med en Minimoog-synth på topplokket, var ikke til å ta feil av.
M400 avløste raskt den tyngre og mer upraktiske Mk II.
Mot slutten av syttitallet dalte salget og bruken av mellotroner i takt med den økende tilgangen på rimelige, pålitelige polysynther og «stryker-synther», og instrumentet ble gradvis mer vurdert som en relikvie fra en pompøs tid. Det skulle gå et helt tiår før denne oppfatningen møtte særlige innvendinger. Ca. 1990 begynte en ny generasjon unge musikere, bl.a. svenske
Änglagård, å plukke opp trådene fra syttitallets prog-scene, og mellotroner over hele verden begynte så smått å dukke opp fra støvete garasjer og klamme loftsrom. Men det var ikke bare i progrock-miljøene at det gamle vidunderet fikk en gjenfødsel. Populære artister som Oasis, Radiohead, Tom Waits, The Smashing Pumpkins og Muse har også, siden tidlig på nittitallet, anvendt mellotronen i sin musikk. Denne renessansen synes så langt ikke å ville gi opp ånden, til stor begeistring for … i hvert fall enkelte av oss!
Kveldens ProgKjeller tar for seg et variert utvalg musikk (hovedsakelig prog) hvor mellotronen opptrer som hovedrolleinnhaver. Dette inkluderer et gjestebidrag fra Trond Gjellum (Panzerpappa, tr-Ond & The Suburban Savages), som også ved flere tidligere anledninger har bidratt med verdifulle innslag og kvelder til ProgKjeller.Skrevet av Dagfinn.
Velkommen!
